Nyttårsrefleksjoner: 2026 uten kart – men ikke uten retning
Vi går inn i 2026 med en verden i et seismisk skifte. Makt flyttes, allianser endrer form og internasjonale “spilleregler” er i fritt fall. USA dominerer stadig nyhetsbildet og melder seg ut av sentrale og omfattende internasjonale avtaler. Samtidig skjer det store, strukturelle endringer litt mer i det stille; flere stater konkurrerer hardere om ressurser, markedsadgang og innflytelse. Kampen om narrativet - og ikke sannheten – dominerer, og den sterkestes rett ser ut til å være dagens orden.  

Samtidig står den internasjonale humanitære sektoren i en krevende situasjon. Det handler ikke bare om penger – selv om store kutt og en tøffere giverhverdag er en del av bildet. Det handler også om tillit og legitimitet: hvem man svarer til, hvem man lytter til, og hvordan man unngår at god vilje blir et system som i praksis leverer for lite, for sent – eller for kortvarig. Når ressursene blir knappere, blir også valgene hardere. Noen kriser blir prioritert, andre blir mer stille skjøvet ut av synsfeltet. Og i alt dette er det ofte lokale aktører som sitter igjen med mest ansvar og minst forutsigbarhet.  

Jeg tror vi trenger å være ærlige om dette – uten å miste motet. For hvis det er to ting jeg tar med meg inn i 2026, er det at løsninger fortsatt finnes, og at solidaritet er viktigere enn noensinne. Men løsninger må være mer forankret. Mer langsiktige. Mer respektfulle overfor dem som faktisk skal leve med konsekvensene.

Hva betyr dette for Ingeniører Uten Grenser 
Gjennom 15 år med humanitær ingeniørinnsats har vi erfart hvor avgjørende tilgang til kritisk infrastruktur er for at hverdag og lokalsamfunn skal fungere.  Ingeniører Uten Grenser har en tydelig rolle: vi skal støtte og styrke lokale partnere i å bygge infrastruktur som kan driftes, vedlikeholdes og eies lokalt. Når vi gjør det riktig, bygger vi motstandskraft sammen - ikke ‘oss og dem’, men vi. Det innebærer å jobbe etter noen prinsipper:

• Mer langsiktighet, selv når alt rundt oss er akutt. Infrastruktur, vann, energi og matsikkerhet kan ikke løses med kortsiktige “prosjektpust”.
• Mer sammenheng mellom verdier og praksis. Gode partnerskap bygges på tillitt. Dette skjøre og fine som stadig blir viktigere; tillit tar tid å bygge, men kan forsvinne fort – og akkurat nå er det mye som river i den, både globalt og lokalt. Hvordan vi samarbeider, og med hvem, påvirker tilliten – både hos folk som mottar støtte og hos folk som gir den.  
• Mer realisme, mindre symbolikk. Det som bidrar best, er ofte det som er litt mindre synlig: god design, enkel drift, solide rutiner, lokal opplæring og robuste systemer. 

Det handler om å bygge ting som varer: vannsystemer som faktisk kan driftes, energiløsninger som kan skaleres, og opplæring som gjør at flere kan løse mer selv. Ofte er det nettopp dette som mangler i kriser: ikke vilje, men kapasitet. Ikke gode intensjoner, men fungerende infrastruktur. 
Jeg opplever at IUG har en viktig “brobyggerrolle”: mellom frivillig ingeniørkraft og humanitære behov, mellom innovasjon og praktisk drift, og mellom Norge og partnere som står i vanskelige situasjoner over tid. Den rollen blir ikke mindre relevant når verden blir mer uforutsigbar – snarere tvert imot.  

Hva vil vi få til i 2026 
Vi skal fortsette å prioritere det som gjør oss mer nyttige og robuste – både som partner og som organisasjon. 
• Vi vil styrke grunnmuren vår, så vi kan planlegge mer langsiktig og stå stødigere i et urolig landskap. Forutsigbar finansiering og flere faste givere betyr i praksis flere prosjekter, bedre oppfølging og mer kapasitet. 
• Vi vil fortsette å investere i samarbeid – med lokale partnere, med andre organisasjoner, og med norske fagmiljøer og bedrifter. Ikke fordi ‘partnerskap’ er et fint ord, men fordi det er grunnlaget for kvalitet og varighet. 
• Vi vil videreutvikle prosjekter som kombinerer kompetanseutvikling og konkrete løsninger, særlig innen vann, ren energi og klimatilpasning – i sørlige Afrika, på Gaza og i Syria - og gjøre det på måter som er realistiske å drifte lokalt.
  
Neste uke starter vi et opplæringsprogram utviklet for ingeniørene i Gazas strømselskap, for kompetanse som trengs for å designe, installere og drifte livsviktige solenergiløsninger. Samtidig er det oppstart for et nytt prosjekt i Syria, som sammen med småbønder skal utvikle løsninger for klimasmart jordbruk og vannforvaltning. I Øst-Afrika og Ghana jobber vi videre med prosjekter som kombinerer arbeidstrening, utdanning og praktiske løsninger som tåler hverdagen. Og vi vil fortsette å bygge modeller som kobler innovasjon med lokal drift – ikke bare pilotprosjekter, men løsninger som kan leve videre, blant annet i Somalia.
 
Til slutt: 2026 kommer ikke med et kart. Men det kommer med valg. Vi kan velge å være kyniske. Vi kan velge å bli passive. Eller vi kan velge å gjøre det vi faktisk kan – litt mer helhjertet, litt mer langsiktig, litt mer sammen.
 
Takk for at du følger, støtter og heier på IUG. Det betyr mer enn du tror! 

Oslo, 09.01.26. 
Marianne Nilsen Sturmair 
Generalsekretær, IUG