Hjem/Aktuelt/Webinarer/Reisebrev fra Kathmandu

Reisebrev fra Kathmandu

Planen med turen til Nepal og Kathmandu var å undersøke ulike byggematerialer sammen med masterstudenten Eline Sjølie Osmundsen.

Eline hadde egentlig planer om å dra på et lengre opphold til Nepal i starten av masteroppgaven, men pga koronasituasjonen ble reisen flyttet fra februar til april/mai. Reisen ble også endret fra en flere ukers tur som skulle inneholde tur til et sted på landsbygda/høylandet opp mot Tibet som heter Mustang, i tillegg til besøk i hovedstaden Kathmandu, til å bli en kortere en-ukes tur bare til hovedstaden Nepal. 

Masteroppgaven har også endret seg underveis, ettersom parameterne for opplegget og undersøkelsen har endret seg. I starten var tanken å se på mulighetene for de på landsbygda for å bygge seg enkle lager til mat++, og enkle hus. Så utviklet oppgaven seg til å se på mulighetene for å bytte ut noe av innholdet i betongen med leire for å gjøre den mer bærekraftig. Før den endte med å se på ulike byggematerialer/metoder i Nepal. 

Jordsjelvet i 2015 og konsekvenser for bygningsbransjen i Nepal 

I 2015 var det et stort jordskjelv i Nepal som tok livet av over 8000 mennesker og ødela hundretusenvis av boliger. Boligene som ble ødelagt var i hovedsak boliger som var dårlig bygd, og/eller dårlig vedlikeholdt. Bygninger av god kvalitet holdt seg såpass bra at folk i alle fall ikke mistet livet. 

Etter jordskjelvet fikk folk og myndigheter i Nepal øynene opp for at de måtte bygge bygninger som holdt en viss kvalitet, slik at ved neste jordskjelv ville konsekvensene bli mindre. Det ble innført nye regler, og myndighetene, ingeniører, entreprenører og bygningsarbeidere skjønte at kvaliteten måtte være bra. 

Tidligere var det et stort problem at selv om prosjekteringen var god, så var utførelsen ikke av samme kvalitet siden entreprenører og bygningsarbeidere så en mulighet for å spare noen kroner ved å legge inn mindre armering eller ved å støpe en billigere og dårligere betong. 

Etter jordskjelvet i 2015, ble folk mer opptatt i å gjøre en jobb som ivaretok sikkerheten av de ferdige byggene. 

Bygg i byene har lenge bestått av armert betong, med vegger av tradisjonelle murstein laget av tegl. Dette virker til å være en fornuftig byggemetode. Vi har sett på muligheten for å bytte ut noe av sementen i betongen med leire for å gjøre den mer bærekraftig og for å kunne redusere kostnadene. Men dette virker til å være en dårlig ide, siden utførelsen på byggeplassene i Kathmandu er avhengig av minst mulig usikkerhet for å kunne sikre en god nok kvalitet. Ved å innføre et ekstra element vil faren for svekkelse av materialet være større enn vinningen ved å spare litt penger og litt miljø. Vi tror derfor at armerte betongkonstruksjoner fortsatt skal være armerte betongkonstruksjoner i Kathmandu. Det som eventuelt bør ses på er effektivitet både for arbeiderenes tidsbruk, og for bruk av materialene. Der kan der være noe å hente. 

Betongen som brukes i Nepal er av en noe lavere fasthet enn vi er vant med i Norge. Vi bruker sjelden lavere enn B30 (C30/37), mens de i Nepal bruker betong med terningsfasthet 20 eller 25MPa. Det tilsvarer sylinderfasthet på ca B15-20. For å gjøre det litt forvirrende for oss nordmenn, kaller de den M20 og M25. Slik vi har forstått det bruker de ikke materialfaktorer på betongen, men bare lastfaktorer på lastene. (Men materialfaktorer kan eventuelt være tatt med i utregningen av karakteristisk fasthet. Det er usikkert for oss.) Lastene og lastfaktorene er noenlunde de samme som vi bruker i Norge, men den totale sikkerhetsfaktoren er da ganske mye lavere siden de ikke har tilsvarende materialfaktorer som vi i Norge bruker.  

Bygg i byområdene i Kathmandudalen består hovedsakelig av ganske like bygg, som er bygget på noenlunde samme måte. De er bygget av rammekonstruksjoner med ca 4×4 søyler med avstand på 5-7m, med bjelker mellom. På bjelkene er det støpte dekker som eventuelt er forsterket med sekundærbjelker mellom ved behov. Dekkene er ca 10cm tykke. Byggene bygges i 4-5 etasjer, men planlegges gjerne for å kunne bygge på flere. Derfor avsluttes de fleste byggs søyler med oppstikkende armering for å kunne skjøte på flere etasjer senere. Søylene trekkes gjerne inn 1-1,5m fra fasadene slik at det kan bygges balkong eller takutstikk. Inne i bygget støpes trapper i betong, mens skillevegger og fasader bygges i tradisjonelle røde mursteiner. Fasadene får gjerne to lags vegger, mens innerveggene bygges i ett-lags-vegger. 

Dette virker til å være en fornuftig måte å bygge slike bygg på, spesielt i jordskjelvsutsatte strøk, derfor synes ikke vi det er noe behov for å endre på dette i første omgang. 

Arbeidere på byggeplasser i Nepal jobber lange dager og har «aldri» fri. De jobber fra 7-7, 7 dager i uken så lenge byggeprosjektet varer. I monsunperioden virker det som om det er lite som foregår, hvilket resulterer i at de da ikke har noen jobb i byggebransjen, men reiser hjem og må prøve å finne på noe annet. En bygningsarbeider tjener +/- 1000 rupees om dagen, eller ca 82kr om dagen, som visstnok ikke er så verst. 

 

Tradisjonell byggemåte og ny teknologi for jordsjelvsikre hus i rurale Nepal 

En gammel tradisjonell måte å bygge på er «rammed earth», som er at man presser sammen leire og jord til gulv og vegger. Dette kan også gjøres sammen med sement for å binde det bedre sammen. I Kathmandu besøkte vi et firma og en byggeplass som brukte denne metoden for å bygge vegger i et armert betongbygg. Dette ga veldig fine vegger, men er en metode som krever en god del arbeidstimer for å oppnå det samme som ved bruk av murstein. Dette er en interessant måte å bygge på, og kan være aktuell i noen områder, eller til noen prosjekter. Det verken er eller har vært en veldig utbredt måte å bygge på, men virker til å kunne ha et potensiale hvis den blir brukt på riktig sted og måte. Veggene kan bygges bærende ved behov, men mange ønsker armert betong som det bærende materialet for bygg av litt størrelse. 

Det mest spennende vi besøkte var firmaet «Build up Nepal» som har laget teknologi for å produseres bygningsblokker bestående av jord, leire og sement, eller gruvestøv og sement. Disse blokkene kan benyttes for å bygge bygninger i en eller to etasjer på en enkel og stabil måte. Build up Nepal har allerede bidratt til at det har blitt bygget flere tusen bygninger med denne metoden. De antar at det i løpet av 2022 vil bli bygget 5000 bygg ved hjelp av denne teknologien.

Da folk på landsbygda skulle bygge opp igjen husene sine etter jordskjelvet ble det foreslått ulike typer bygningsmaterialer for å bygge dem opp. Det billigste kunne være å bygge veggene ved hjelp av bambus, stein eller jord/sandsekker. Sandsekker ville ingen bruke fordi det fikk det til å se ut som om husene skulle brukes til skyttergraver. Bambus eller stein fikk husene til å se fattigslige ut. Det folket ville ha var betong eller mur, slik folk i byene hadde. Det å utvikle et produkt som er tilgjengelig overalt og som ser bra ut, vil derfor være essensielt for at folk skal bruke det. Derfor kan blokkene til «Build up Nepal» virke smarte. De aller fleste (80-90%) husene som har blitt bygget etter jordskjelvet er så små som under 50kvm. Mens de tidligere ofte var dobbelt så store. Om dette er fordi de skal bygges på senere, eller om det er en endring i demografien er usikkert, men det viser i alle fall at det er behov for materialer og kunnskap om å bygge små hus. 

Blokkene er i utgangspunktet det samme som «rammed earth», bare produsert i en mekanisk presse i stedet for i en forskalingsform. Blokkene produseres med hull gjennom som også muliggjør bruk av armering, som vil være vanskelig ved bruk av murstein. Blokkene produseres lokalt, i nærheten av der de skal brukes, noe som gjør at arbeiderene som produserer dem kan bo hjemme. Dette gjør at man kan sysselsette mennesker som kanskje ikke hadde hatt mulighet til å reise langt av gårde for å jobbe månedsvis borte. Oppe i fjellene er der en del gruvedrift, som har en del «avfall» fra driften i form av gruvestøv. Dette støvet bestående av partikler opp til 5-6mm ble tidligere dumpet i elven, men blir nå brukt i blokkene i stedet. I starten fikk de støvet gratis, men nå må de betale for det. 
Kvaliteten på dette er veldig jevn, slik at blokkene også får en jevn kvalitet. Blokker produsert med lokale sand og leirematerialer kan ha noe varierende kvalitet hvis det slurves med materialene som brukes. 

«Built up Nepal» selger teknologien, de mekaniske pressene, og trener og følger opp entreprenører slik at de kan bygge ved hjelp av disse blokkene. 

Som alt annet nytt som skal erstatte noe trygt og tradisjonelt, må både myndigheter og befolkning overbevises om at dette er et produkt som fungerer bra. Foreløpig er det greit å få brukt dem til enkle boliger på en etasje med 3-4 rom, med en total kostnad på boligene på mellom 5 og 50.000 USD. Når det kommer til offentlige bygninger som skoler er det vanskeligere å få lov til å bruke det. Det er først og fremst folk i «Build up Nepal» som klarer å få godkjent å bygge skoler, men de kunne ønske at det var enklere for flere å få lov til dette uten for mye byråkrati. På landsbygda er det et stort behov for bedre offentlige bygninger. 

Nepal er et land med lite CO2-utslipp i forhold til antall mennesker. Det er lite industri, og mye fattigdom. Det som står for ca 25% av utslippene til Nepal kommer fra mursteinsindustrien. Murstein produseres oppe i fjellene, ved hjelp av brenning av kull transportert fra India. Utstyret er gammeldags, og teknologien dårlig. Arbeiderne på disse fabrikkene er mange barn, de er dårlig betalt og har dårlig HMS. Ved å kunne bruke lokalproduserte blokker i stedet vil det ha en positiv effekt på mange sider av bærekraften. 

Opplevelser av byen, kulturen, og møte med mennesker 

Turen til Nepal lot oss også på være litt turister slik at vi kunne oppleve byen, menneskene og kulturen. 

Inntrykket av menneskene her er veldig positivt. De er utrolig hyggelige, positive og blide, selv om mange av dem hadde hatt grunn til å være det motsatte når man ser på de materielle levevilkårene deres. Alle vi har møtt på har vært imøtekommende og hjelpsomme, selv om de kulturelle forskjellene noen ganger gjør at planlegging av tid og sted ikke er som vi er vant med i Norge. Det eneste problemet vi møtte på var å klare å komme oss inn forbi vaktene på universitetet. De var ikke vant med at utlendinger kom dit, så enkelte av dem var veldig tydelig på at vi ikke var ønsket inn der. Men så møter man plutselig på noen trivelige og hjelpsomme mennesker likevel, og ting ordner seg. Da blir vi servert te og alt er fryd og gammen. 

Det er mye kaos og store forskjeller i Kathmandu. Man kunne postet mange fine instagrambilder fra byen og menneskene, men man kunne samtidig laget en ganske trist og tragisk reportasje om all fattigdommen, søppelforurensningen og de store urettferdige ulikhetene i samfunnet. 

Vi håper Nepal fortsetter oppbyggingen av landet etter jordskjelvet, og at flere enn bare de rikeste skal få seg et ok sted å bo. Samtidig håper vi forskjellene kan reduseres noe, og at de i tillegg til oppbygging kan få til litt opprydding. Ved hjelp av smarte hoder og store hjerter burde det være mulig. Hvis det i tillegg kan hjelpe med litt betongelementer, så ville jo det vært gøy:-) 

Kaoset utspeiler seg på flere vis. Trafikken er et uendelig koas og bråk, med tutende små biler og motorsykler som krongler seg frem på trange gater uten noen form for regler kan det virke som. Når de i tillegg har venstrekjøring blir det ekstra kaotisk for oss. Men etter mange mange mil i taxi, og timesvis gående gatelangs opplevde vi likevel aldri ubehagelige situasjoner i trafikken. Hastigheten er forholdsvis lav, og de er oppmerksomme og tar sine hensyn oppi alt kaoset likevel. 

Bygninger oppleves også ganske kaotisk. Ikke fordi arkitekturen er kaotisk, men mye fordi det er mye halvferdig. De fleste bygg bygges med mulighet for å bygge flere etasjer. Eller de bygger ikke ferdig byggene, slik at alle søylene står med armering stikkende opp, klar for neste etappe. Yttervegg mot nabotomtene er mursteinsvegger som ikke pusses, siden det uansett kanskje skal komme et bygg ved siden av en gang. Kaoset toppes med at alt av strøm, telefon og eventuelle andre ledninger henger i luften. Et uendelig antall ledninger henger og slenger i skeive stolper og søyler, der halvparten av ledningene er kappet og henger ned slik at de slenger i ansiktet ditt når du går forbi. Det er derfor umulig å ta bilde av et bygg uten at det henger en pakke lakrissnører foran. 

Søppelhåndteringen i byen er et kapittel for seg. Elva Bagmati deler byen i Kathmandu og Patan. Deler av Bagmati flyter ut i den hellige elven Ganges. På elvebanken ved Pashupatinath kremeres hinduene og asken spres i elva. Kloakk og søppel går rett ut i elva. Andre steder sitter de og vasker seg selv eller klærne i det samme vannet. For 50 år siden var elva visst nok rein, ifølge noen lokale vi pratet med. Og det skal ha vært et forsøk på å rydde opp som har vært ganske vellykket Men for oss er det et forferdelig trist syn å se så mye søppel. Slik er det også i gatene. Det flyter med søppel, og det ligger byggematerialer og annet rot rundt omkring.  

Kulturelt er det mye spennende å se og oppleve i Kathmandu. Det er et sentralt sted for Hinduer og Buddhister i verden. Det er derfor et utall med hinduistiske og buddhistiske templer og andre monumenter rundt omkring i og utenfor byen. Det mest spennende stedet vi besøkte var Pashupatinath, der vi fikk en lokal guide som fortalte oss mye om stedet, religionen og annen historie. Det var veldig lærerikt og spennende. 

Forskjellene er veldig store i Kathmandu og ellers i Nepal. Vi har sett flotte bygninger og moderne kjøpesenter og restauranter. Men rett ved siden av bor det folk under blikkplater og vasker klærne i elva. Vi har møtt mennesker som kjøper svære hus til millioner av norske kroner, mens andre tjener noen usle kroner i timen for tungt og farlig arbeid. Og vi har ikke vært på landsbygda, der det nok er enda større forskjeller. 

Nepaleserne har kaster slik som inderne. Eller klasser med ulik status i et samfunn. Det er i utgangspunktet avskaffet, men er der i veldig stor grad fremdeles. Det gjør at det bare er de i de øverste klassene som har mulighet til å skaffe seg ordentlig utdannelse, og mulighet for å tjene bra med penger. De som er i de nederste kastene, eller i verste fall kasteløse er «dømt» til fattigdom resten av livet. Dette sitter dypt i historien, kulturen og religionen til de fleste, og det vil nok ta generasjoner å få løst opp i problemene dette medfører. Skillene i samfunnet blir derfor veldig tydelig og kanskje mange nepalesere lettere aksepterer forskjellene enn vi ville gjort i Norge. Det er først ved gjenfødelse man kan komme seg opp i en høyere kaste, derfor er det kanskje akseptert at noen er fattige i dette livet. 

Det ble en interessant, spennende og lærerik tur, der man som vanlig sitter igjen med at man er glad for at man bor i Norge. Men menneskelig sett har man mye å lære uansett hvor i verden man reiser. 

Vi håper Nepal fortsetter oppbyggingen av landet etter jordskjelvet, og at flere enn bare de rikeste skal få seg et ok sted å bo. Samtidig håper vi forskjellene kan reduseres noe, og at de i tillegg til oppbygging kan få til litt opprydding. Ved hjelp av smarte hoder og store hjerter burde det være mulig. Hvis det i tillegg kan hjelpe med litt betongelementer, så ville jo det vært gøy 😊 

Magne Gravås 

Powered by Cornerstone