Minioppdrag og minioppdrag....
Det startet med hyggelige møter med IUG ansatte og andre frivillige og raskt kom vi i gang med arbeidet. Oppgaven var å finne en bedre løsning på en ellers lite helsefrembringende og lite effektiv plastsmelteprosess i Somaliland hvor plastavfall blir gjort om til gangheller for gjenbruk. Prosjektet var godt i gang og mye av løsningene var allerede på idebordet, men måtte tegnes ned til noe som kunne lages. Det var egentlig her miniprosjektet kom inn, tegne ned ideen til arbeidstegninger. Men det var også her utfordringene startet. For en som er vant med elektriske motorer, hydrauliske sylindre, PLS styringer og produksjon med 1/100 dels millimeter toleranse så ble det litt av en overgang. Design noe som ikke går på strøm og som skal produseres hos en lokal smed. Da ble det fort klart at dette var ikke noe miniprosjekt. 

Vel det var bare å brette opp ermene og sette i gang 
Mange løsninger ble modellert og diskutert med IUG ansatte og frivillige før vi til slutt kunne presentere noe som vi alle hadde tro på kunne fungere. Så kom en ny utfordring, presenter arbeidstegninger for et lokalt verksted i Somaliland. Det ble et nytt sjokk for en norsk ingeniør, en del av verden hvor europeiske stålstandere ikke finnes, kulelager finnes ikke, tannhjul og kjeder er mangelvare, hvordan i huleste er det mulig. Det ble noen justeringer og vi var på revisjon 3 av tegninger før vi kunne starte produksjon.  

Ut i felt?
Produksjon er en ting, men greiene skal monteres og kjøres i gang så da jeg ble spurt om jeg kunne tenke meg å bli med til Somaliland måtte jeg riktignok tenke meg om, men ble fort enig med meg selv at dette sannsynligvis er ‘’once in a lifetime’’ så dette måtte jeg bare være med på. Det var mye planlegging i forkant, men da dagen kom så var det mange tanker som svirret i hodet. Hva kan jeg forvente når jeg kommer frem? Hvordan blir jeg mottatt? Hva vil jeg oppleve? 
Heldigvis hadde jeg følge med en erfaren IUG ansatt som ikke var førstereisgutt så turen ned var full av positive opplevelser, men mye nytt. Det er stor forskjell på å reise i Europa kontra å dra til Somaliland. Vel fremme ble vi tatt godt imot av lokale samarbeidspartnere og brukere og det ble for meg en veldig positiv opplevelse. 

Montering og igangkjøring
Når vi så skulle i gang med montering kom en ny utfordring. På en arbeidstegning er det tydelige beskrivelser på hvordan de ulike deler skal produseres for å passe sammen, men de delene som lå foran meg var ikke helt i den stand. Det var mye gjenbruk og prøvemontering under produksjon var tydeligvis ikke utført så her var det bare å børste støv av gamle mekanikerkunnskaper og gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg hadde fordelen av å ha konstruert den så jeg viste hvordan ingeniøren hadde tenkt så etter litt justeringer så var den montert. 

Neste skritt var igangkjøring. Selv om noe fungerer godt i en 3D-modell og i din egen hjerne er det ikke garantert at virkeligheten vil det samme, men denne gangen ville verden det samme som oss. Det var kun mindre problemer og den var oppe og gikk. 

Dessverre hadde vi ikke så mange dagene på oss i felt så det var ikke mange prøvebatchene vi fikk tid til, men vi gjorde oss noen gode erfaringer på den korte tiden vi hadde og har allerede noen forbedringer på tegnebrettet til neste oppgradering. Noen utfordringer hadde vi i starten og da var det godt å ha et støtteteam hjemme i Norge som kunne trommes sammen på kort tid og sammen tenke løsninger. 

Tilbake i Norge
Det blir mange inntrykk på en slik reise og ettertanken kommer kanskje ikke før en har kommet hjem og roen har senket seg og slik ble det også med meg. Den første tanken som kom, var at mine hverdagsproblemer som fort kan blåses opp til noe stort egentlig er mikroskopiske.  

Det er også tilfredsstillende å vite i etterkant at akkurat denne enkle maskinen har bidratt til flere jobber lokalt. Produksjonskapasiteten er mangedoblet og mer HMS vennlig. Plastavfall har fått en verdi. Arbeidere har fått verneutstyr og lever av å plukke plast som de leverer til gjenbruk. En mor har fått fast jobb som gjør at hun kan sende sine 2 sønner på skole og selv bidra til at familien har mat på bordet. Og som kjent utdanning gir muligheter.  

Dette var en opplevelse jeg ikke ville vært foruten og er utrolig glad for den muligheten jeg fikk av IUG om å dra i felt. Jeg er veldig glad for at jeg tok initiativet til å melde meg på dette minioppdraget som ble litt lenger, men absolutt verdt det.

Ville jeg gjort dette igjen, så absolutt.  
Er vel egentlig allerede engasjert i prosjekt nummer 2 som ikke er noe miniprosjekt.  
Om det blir flere feltturer gjenstår å se, men det vil nok ikke stå på meg om muligheten skulle komme.   

November 2026, Alf Morten Byberg