Marley K. Singarajah, IUG-frivillig 
Teksten er også publisert i denne LinkedIn-artikkelen 

For sjåføren er bajajen ikke bare et transportmiddel. Den er levebrødet. Tid brukt på å vente på at et batteri skal lades, er også tid uten betalende passasjerer. Derfor lades ikke batteriet mens sjåføren venter. Det tomme batteriet byttes med et fulladet på null komma niks, og bajajien kan fortsette videre. 

Da jeg nylig besøkte Dar es Salaam sammen med Ingeniører Uten Grenser møtte vi lokale aktører som hadde utviklet denne løsningen. Det slo meg hvor mange problemer den forsøker å løse samtidig. Den skal fungere for sjåføren som trenger å tjene penger. Den skal fungere i infrastrukturen og hverdagen rundt ham. Og den bidrar samtidig til å gjøre det mulig å elektrifisere en transportform som brukes av svært mange.  

Hva er egentlig en god teknologisk løsning?
Det fikk meg til å reflektere over hvor mye av det vi oppfatter som en god teknologisk løsning som egentlig formes av perspektivet vi ser problemet fra. Hva slags spor etterlater vi når vi leder teknologi? 

Vi som utvikler og leder teknologi har stor påvirkning på hvordan fremtidens samfunn ser ut. Likevel vurderer vi ofte teknologiske valg langs noen få dimensjoner: Hvor raskt kan vi gjøre det? Hvor mye mer effektive blir vi? Hva tjener vi på det? Viktige spørsmål, men ikke nok. 

Noen dager senere befant jeg meg i en helt annen del av Tanzania. Midt i et av landets fantastiske naturområder så jeg en annen side av det samme spørsmålet. Der bygges det en flyplass for å legge til rette for mer turisme og økonomisk aktivitet. Flere mennesker skal få tilgang til området, arbeidsplasser kan skapes og penger kan legges igjen lokalt. Samtidig bygges det ned noe av det menneskene kommer for å oppleve.  

For hvem reiser egentlig på safari for å oppleve en flyplass?  
Økt turisme og økonomisk aktivitet har verdi. Det har naturen også. Men en business case kan bare regne på det vi velger å putte inn. Kostnader og konsekvenser forsvinner ikke selv om de ikke står i regnearket. De dukker bare opp senere, som en regning noen andre må betale.  

Makten til å ta en beslutning betyr ikke nødvendigvis at vi har sett hele bildet. Teknologiske valg handler også om makt: makten til å definere problemet, bestemme hva vi regner som verdi og hvilke hensyn som får veie tyngst.  

For meg peker disse to opplevelsene mot en kompetanse vi trenger mer av i teknologiledelse: perspektivkompetanse. Evnen til å se et problem fra flere ståsteder. Men kanskje enda viktigere: evnen til å oppdage når vårt eget perspektiv ikke er nok. 

Jeg tror den evnen utvikles når vi eksponeres for virkeligheter som er annerledes enn vår egen. Jeg har selv vokst opp mellom kulturer, og jeg har sittet i møterom der ingen så ut som meg. Rom der jeg tidlig lærte å lese hvem som hadde innflytelse, hvem som faktisk lyttet, og hvem jeg måtte overbevise for å få gjennomslag. Først senere har jeg forstått hvor mye det har formet måten jeg leder og møter andre mennesker på. 

Når vårt eget perspektiv ikke er nok
For meg handler perspektivkompetanse derfor ikke om å klare å se alt selv. Det handler om å vite at jeg ikke gjør det. Om å være nysgjerrig på hva andre ser som jeg ikke ser, og forstå når vi trenger deres perspektiv før vi bestemmer oss. For kvaliteten på beslutningene våre avhenger også av hva vi har klart å se før vi tar dem. 

Vi som jobber med IT har noe å lære av andre ingeniørfag. I generasjoner har ingeniører bygget broer, energisystemer og annen kritisk infrastruktur og utviklet systematiske måter å forholde seg til sikkerhet, risiko og konsekvenser på. IT har på relativt kort tid fått stor samfunnsmakt. Vi bygger ikke bare systemer lenger. Vi påvirker hvordan mennesker arbeider, kommuniserer, lærer, handler og tar beslutninger. Men jeg er ikke sikker på at forståelsen av samfunnsansvaret vårt har utviklet seg like raskt som kraften vi har fått.  

Samfunnsansvar trenger ikke å starte i Tanzania. Det starter i beslutningene vi allerede tar. I hva vi optimaliserer for, hvilke konsekvenser vi aksepterer og hvem vi lar påvirke retningen. 

Fremtidens beste teknologiledere blir ikke nødvendigvis de som løper raskest. De blir de som ser utover sitt eget perspektiv, får menneskene med seg og forstår både konsekvensene av valgene de tar og kraften de forvalter. For når teknologien gir oss stadig større mulighet til å forme samfunnet, blir spørsmålet ikke bare hva vi kan skape, men hvilke spor vi velger å etterlate.  
 
P.S.! Jeg tror på verdien av å stå sammen i faglige fellesskap, ikke minst når teknologi får stadig større betydning for samfunnet rundt oss. Inspirert av Kristian Hansen fra NITO – som også var en del av det supertrivelige reisefølget på IUGs partner- og fastgivertur til Tanzania i mai 2026 – vil jeg oppfordre uorganiserte ingeniører og teknologer til å sjekke ut NITO. Her møter du ingeniører og teknologer med andre erfaringer og perspektiver enn dine egne – og kanskje ser du noe du ikke ville sett alene. Les mer om NITO og medlemskap på www.nito.no. 

P.S.S. Du kan lese mer om IUGs-reisen til Tanzania i mai 2026 her: Partner- og fastgivertur til Tanzania: Humanitær ingeniørinnsats i praksis